Den ene foten skøvet forran den andre, hele tiden repiteres bevegelsen. Stillheten blir brutt av svisj-svisj, stak-stak. Alltid den ene foten forran den andre. Landskapet er hvit så langt øyet kan se. De evig grønne trærne liker seg i lavlandet, men vi skal opp. Opp å kjenne på vinden, se de hvite fjellene.

Inni hodet mitt synger Thomas “lucky” av Radiohead, til og med pausene hvor han skifter grep er med. Jeg synger med, det er bare elgene, lemmene og rypene som kan høre meg. Og Tonje og Maddox da. De går bak, følger sporene mine. Jeg nyter å gå først, få berøre den urørte snøen først med skituppene mine. Ta veivalget.

Vinden stryker meg på kinnet, sola varmer fra himmelen. Jeg er svett på ryggen, har brettet opp armene. Sekken er behagelig tung, gnager nesten ikke på hoftene. Skyver fremdeles den ene foten forran den andre. Svisj-svosj. Opp en liten kolle, ned i en myr, rundt en sving, følge en elv – alt er hvitt.

Jeg tenker på Lou Reed, tenker over analysen jeg hadde lest om “take a walk on the wild side”. Fra Lou Reed til Elisabeth Wurtzel, til Japan, til Thomas. Jeg har løst alle verdens problemer mens jeg går. Så enklet.

Mia Karine Johansen, Sylane

Tilfredsstillelsen av å tilbakelegge kilometer på kilometer stiger utover dagen. Jeg vil gå lenger, gå til mørket og sulten stopper meg. Gleden ved å legge seg sliten og fornøyd ned i soveposen, tenke at dette er det beste som er. Varmen fra soveposen breer seg i kroppen og man skimter månelyset gjennom teltduken. Jeg sovner, drømmer om ulver. Gjør meg klar for en ny dag.